Cher AmiHistorien om Cher Ami, duen fra 1.verdenskrig som reddet 200 amerikanske liv.

Oversatt av: Marianne Walente med tillatelse fra C. Doug Sterner, www.homeoftheheroes.com

Muligheten for kommunikasjon er livsviktig for soldater i felten. Uten mulighet til å kommunisere med staben og andre enheter, for å be om forsyninger, melde fra om progresjon eller be om forsterkninger, ville de fleste oppdrag endt med tragedie.

Under 1.verdenskrig gikk mesteparten av kommunikasjonen via felttelefon. To - veis radio kommunikasjon var enda ikke tilgjenglig. Noen ganger ble avdelingene beordret til å angripe over store og ofte vanskelige terreng som gjorde det umulig å trekke ledningen til felttelefonen. I de tilfellene var det ofte at en befalende hadde med seg brevduer.

 

FotodueUnder krigen hadde duene flere oppgaver, de ble sluppet fra fly eller ustyrt med kameraer for å ta bilder av fiendens posisjoner men deres viktigste oppgave var beskjedene de fikk fram. De viktige beskjedene ble skrevet ned på en papirbit som deretter ble brettet ned i en liten kapsel, festet til duens ben. Så fort duen ble sluppet løs ville den prøve å fly tilbake til sitt hjem bak frontene, der beskjeden ble lest og videreformidlet til den rette militære innstansen.

USA signal corpsUnited States Army er inndelt i mange forskjellige spesialitetsavdelinger, hver avdeling er trent for en bestemt type arbeid. Infanteriet er trent for bakkekamper, artilleriet er ansvarlig for de store skytevåpnene, kavaleriet er de som kjemper i tanks, og flyvåpenet kjemper fra luften. En av de eldste avdelinger er U.S. Army Signal Corps. Siden US Army oppstod var det menn fra denne avdelingen som forsikret at beskjedene mellom alle de forskjellige avdelingene (inkludert beskjeder til andre servicebransjer som flåten og marinen) kom fram. The Army Signal Corps identifiserer seg selv med en fakkel med to flagg i kryss. Disse representerer signal flagg, en vanlig måte å sende beskjeder på ved bruk av koder.

Den gangen USA i 1917 gikk inn i 1.verdenskrig, fikk Signal Corps 600 duer som skulle få fram beskjeder når det ikke lot seg gjøre via flagg eller felttelefon. Duene ble donert av brevdueholdere i Storbritannia, så ble de trent til den jobben de skulle gjøre for Amerikanske soldater.

Under Meuse - Argonne offensiven, en to måneders kamp som til slutt avsluttet 1.verdenskrig, ble 442 brevduer i Verdun området til å frakte hundrevis av beskjeder. Det fungerte slik:

Dersom en øverstkommanderende i feltet trengte å sende en beskjed, skrev han den først ned på et papir så kort og detaljert som mulig. Så kontaktet hann en av offiserene i Signal Korpset som kom med en av de duene som ble med soldatene ut i feltet. Beskjeden ble da puttet ned i en kapsel på duas ben, så ble dua sluppet løs høyt opp i luften for å fly hjem.

Brevduen ville da fly tilbake til sitt mobile slag bak frontene. Når han landet ville ledninger i slaget lage lyd i en bjelle eller et annet lydsignal og en annen soldat i Signalkorpset ville vite at en beskjed hadde ankommet. Han ville gå til slaget, ta beskjeden ut av kapselen og deretter videresende beskjeden via telegraf, felttelefon eller med personlig sendebud til de rette personene.

Brevduer gjorde en viktig jobb. Den var også veldig farlig. Hvis fiendens soldater var i nærheten da en due ble sluppet, visste de at dua ville bære en en viktig beskjed og de prøvde så godt de kunne å få skutt ned dua så beskjeden ikke ville komme fram.

Noen av duene ble godt kjent blant infanterimennene de jobbet for. En due med navn ”The Mocker” fløy 52 oppdrag før han ble skadet. En annen het ”President Wilson.” Han ble skadet i den siste uka av krigen og det virket umulig for ham å nå målet. Til tross for at han hadde mistet foten kom beskjeden fram og reddet en stor gruppe Amerikanske infanterimenn som hadde blitt omringet.

Cher Ami

Den mest kjente brevdua var en med navnet Cher Ami, to franke ord som betyr “kjære venn.” Cher Ami var flere måneder i fronten under høsten 1918. Han fløy 12 viktige oppdrag for å levere beskjeder. Den viktigste beskjeden bar han 4.oktober.1918.

The liberty divisionMr.Charles Whittlesey var advokat i New York, men da USA søkte etter soldater for å hjelpe Frankrike å få tilbake sin frihet, ble han med forsvaret og reiste til Europa for å hjelpe til. Han ble offiser i en batalion ov soldater i det 77. Infanteri Divisjonen, kjent som ”The Liberty Divisjon” (Frihets divisjonen) fordi de fleste mennen kom fra New York og hadde et blått merke på skulderen med frihetsgudinnen på. 

Den 3. Oktober, 1918 ble Major Whittesey fanget i liten fjellformasjon i fjellsiden en sammen med mer enn 500 menn. De var omringet av fiendens soldater, mange ble drept og skadet den første dagen. Den andre dagen var det bare litt mer enn 200 menn som fortsatt var i live eller usåret.

Major Whittesey sendte opp flere duer for å fortelle hans øverstkommanderende hvor han var og hvor alvorlig situasjonen var. Ettermiddagen dagen etter hadde han bare en due igjen, Cher Ami.

I løpet av ettermiddagen forsøkte det Amerikanske Artilleriet å sende noe beskyttelse ved å sende hundrevis av tungt artilleri mot ravinen der Tyskerne omringet Major Whittlesey og hans men. Dessverre visste de ikke eksakt hvor de Amerikanske soldatene var og begynte å begynte å sende store prosjektiler rett over hodene deres. Det var en fryktelig situasjon som kunne resultert i at Major Whittlesey og hans menn hadde blitt drept – av sin egen hær.

Major Whittlesey ba om hans siste due, Cher Ami. Han skrev en rask og enkel beskjed hvor han fortalte mennene som styrte artilleri våpnene hvor Amerikanerne var lokalisert og ba de stoppe. Beskjeden som ble lagt i kapselen på Cher Amis venstre ben sa rett og slett:

”Vi er ved veien parallelt med 276.4. ”Vårt eget artilleri slipper bomber rett på oss. ” Stopp det for himmelens skyld.”

"We are along the road parallel to 276.4.
"Our own artillery is dropping a barrage directly on us.
"For heaven's sake, stop it."

I det Cher Ami forsøkte å fly hjem, så tyskerene ham stige ut av røyken og åpnet ild. I flere minutter fór det kuler rundt ham i luften. En stund så det ut som den lille dua var i ferd med å falle, at han ikke ville klare det. De dødsdømte Amerikanske infanterimennene var knust, deres siste håp falt mot bakken tungt angrepet av tyske kuler.

På en eller annen måte klarte Cher Ami og spre sine vinger å begynte å stige igjen, høyere og høyere ut av rekkevidde for fiendens våpen. Den lille duen fløy 40 km på bare 25 minutter for å levere sin beskjed. Granatene stoppet og mer enn 200 amerikanske liv var reddet, alt fordi den lille duen nektet å gi opp.

På sitt siste oppdrag ble Cher Ami alvorlig såret. Da han til slutt nådde slaget sitt, kunne han ikke flydd en meter lenger og soldaten som svarte på lyden av bjella fant den lille duen liggende på ryggen, dekket av blod. Han hadde blitt blindet på den ene øyet, en kule hadde truffet han i brystbenet og laget et hull på størrelse med en ”quarter.” Fra det fryktelige hullet, hengende i bare noen få sener, var det nesten avbrutte benet til den modige lille duen. Festet til det benet var en sølvkapsel, med den utrolig viktige beskjeden. Nok en gang, Cher Ami ville ikke gi seg før han hadde fullført jobben sin.

St.croix with palmCher Ami ble helten av den 77.infanteri divisjonen og legene jobbet hardt og lenge for å lappe han sammen. Da de franske soldatene som amerikanerne hjalp fikk høre historien om Cher Amis heltedåd og besluttsomhet, gav de han en av sitt lands største ære. Cher Ami, den modige brevduen fikk hedersmedaljen The French Croix de guerre with palm.

Legene klarte å redde livet til Cher Ami, men benet hans kunne ikke reddes. Cher AmiMennene i divisjonen tok godt vare på den lille dua som hadde reddet livet til 200 av deres venner, de laget til og med et lite treben til han. Da Cher Ami var frisk nok til å reise, sendte de den enbente dua med en båt til USA. Øverstkommanderende for hele U.S. Army, den store General John J. Pershing, var personlig til stede da Cher Ami reiste fra Frankrike.

Tilbake i USA, ble historien til Cher Ami fortalt om og om igjen. Den lille duen var i aviser, ukeblader og det virket som om alle kjente hans navn. Han ble en av de mest kjente heltene fra 1.verdenskrig. Flere år etter krigen bestemte en mann med navn Harry Webb Farrington for å lage en bok av dikt og korte historier om menn og helter fra 1.verdenskrig. Hans bok ble publisert og den inneholdt et eget dikt dedikert til Cher Ami:

 

”Cher Ami”

Av Harry Webb Farrington

1

Cher Ami, how do you do!

Listen, let me talk to you;

I’ll not hurt you, don’t you see?

Come a little close to me,

2

Little scrawny blue and white

Messenger from men who fight,

Tell med of the deep, red scar,

There, just where no feathers are.”

3

What about your poor left leg?

Tell me, Cher Ami, I beg.

Boys and girls are at a loss,

How you won that Silver Cross.

4

“The finest fun that came to me

Was when I went with Whittlesey;

We marched so fast, so far ahead!

‘We all are lost,’ the keeper said;

5

Mon Cher Ami - that’s my dear friend –

You are the one we’ll have to send;

The whole battalion now is lost,

And you must win at any cost.’

6

So with the message tied on tight;

I flew up straight with all my might,

Before I got up high enough,

Those watchful guns began to puff.

7

Machine - gun bullets came like rain,

You’d think I was an aeroplane;

And when I started to rear,

My! the shot was coming near!

8

But on I flew, straight as a bee;

The wind could not catch up with me,

Until I dropped out of the air,

Into our own men’s camp, so there!”

9

But, Cher Ami, upon my word,

You modest, modest little bird;

Now don’t you know that you forgot?

Tell how your breast and leg were shot.

10

“Oh, yes, the day we crossed the Meuse,

I flew to Rampont with the news;

Again the bullets came like hail,

I thought for sure that I should fail.

11

The bullets buzzed by like a bee,

So close, it almost frightened me;

One struck the feathers of this sail,

Another went right through my tail.

12

But when I got back to the rear,

I found they hit me, here and here;

But that is nothing, never mind;

Old Poilu, there, is nearly blind.

13

I only care for what they said,

For when they saw the way I bled,

And found in front a swollen lump,

A message hanging to this stump;

14

The French and Mine said ‘Très Bien.’

Or ‘Very Good’-American.

Mon cher ami, you brought good news;

Our Army’s gone across the Muse!

15

You surely had a lucky call’!

And so I‘m glad. I guess that’s all.

I’ll sit, so pardon me, I beg;

It’s hard a-standing on one leg!”

Cher AmiCher Ami døde av sine mangfoldige krigsskader 13.juni.1919, under ett år etter han hadde fullført sin tjeneste i United States Army Signal Corps.

Etter hans dødt sørget en taxidermist for å bevare den lille duen for framtidens generasjoner, en brevdue med en historie til inspirasjon for millioner opp igjennom årene.

I dag kan besøkende av det National Museum of American History, Smithsonian Institution, Washington D.C. kan fortsatt se Cher Ami, bevart for historiene ved siden av The French Croix de Guerre with Palm som ble tildelt han fra den franske regjerningen. I årene som fulgte etter Cher Amis død, gikk det rykter om at han også hadde blitt tildelt det Distinguished Service Cross. Skjønt det er vid doktumentasjon om at General John J. Pershing faktisk tildelte den tapre brevduen en sølvmedalje, er det ingen opptegnelser på at han ble tildelt DSC.

 

 

 

 

 

 

 

 

Mandag, 16 Desember 2019
01:20:34